Norsk Bufe ble stiftet i 1983, og er pionerorganisasjonen innen bevaring av de gamle norske husdyrrasene. Organisasjonen ble startet av entusiaster i miljøet rundt Universitetet i Bergen, men fikk raskt med seg bønder og andre husdyrfolk som preget Norsk Bufe til å bli praktiskarbeidene for bevaring av gamle husdyrraser.

Fra 1984 arbeidet Norsk Bufe aktivt med å berge besetninger og enkelte dyr av de gamle rasene, for flere av rasene var hvert individ viktig for å kunne redde rasene på lang sikt.

Utover 1990-årene ble det mer fokus på gamle norske storferaser, og Norsk Bufe er idag paraplyorganisasjonen for hvert av avls- og raselagene for de gamle norske storferasene.

Norsk Bufe jobber for å sikre livskraftige stammer av de bevaringsverdige storferasene for ettertiden, og å fronte disse rasene som en del av vår felles kulturhistorie.

Norsk Bufe er en paraplyorganisasjon for raselagene. Styret teller 4 medlemmer som velges fra de ulike raselagene. Norsk Bufe arrangerer halvårs og årsmøter for raselagene samt andre samarbeidspartnere. Vi formidler betydningen av de bevaringsverdige rasene gjennom utstillinger, seminarer og ved å være synlig i media.

De gamle storferasene bærer med seg arven fra våre forfedres husdyravl, og er dermed kulturbærere fra en tid før jordbruket var industrialisert, i dag har de en naturlig plass i gårdsdrift med bruk av utmarksbeiter og seterdrift. Våre gamle storferaser er kjent for å ta seg godt fram i terrenget og utnytter utmarksbeite spesielt godt, med målbart gode kvaliteter på melk og kjøtt.

I et moderne landbruk der utmarksressursene betyr mindre som beite for husdyr, er de gamle storferasene en viktig ressurs for å bevare et åpent kulturlandskap. Det er derfor avgjørende at det finnes og videreutvikles gode tilskuddsordninger som gjør det mulig å drive med produksjon på disse rasene i konkurranse med mere høytytende, større dyr av andre raser. Bevaringsarbeidet har virkelig båret frukter. Vi ser en tydelig fremgang i antall avlsdyr og antall yngre og nye drivere i løpet av de siste fem til ti årene hvor nye drivere starter med produksjon på de bevaringsverdige storferasene.

Allikevel er behovet stort for fortsatt bevaringsarbeid da økonomien trenger ytterligere løft for å bli mere solid og populasjonene ofte er små.

Vi vet ikke hvilket genmateriell vi kan trenge i framtida, derfor er det dyrebart for alle å ivareta og fremme kunnskap om og utbredelsen av de bevaringsverdige norske storferasene. Dersom disse rasene forsvinner, er de tapt for all framtid.